|
av Ole Herman Fjelltun
|
|
Været i Norge var trist og grått da vi 22. april lettet fra Tromsø med kurs mot nordpolen, og det mørkegrå havet forsvant snart i skyene. Rett sør for Bjørnøya kom vi inn over drivisen og det ble slutt på gråværet. Øya lå badet i solskinn og utsikten over isen var fin. På grunn av finværet gikk flyet ned i relativt lav høyde før vi nådde Svalbard slik at vi den neste halvtimen hadde en fantastisk utsikt over Sørkapp, Hornsundtind, Hornsund og de nordenforliggende fjell, breer og isdekte fjorder.
På Longyearbyen lufthavn ble vi mottatt av vår danske guide Jens som skulle ta oss tre turister (meg selv, Per og Frank Børre) med på en ti dagers trekkhundtur fra Longyearbyen til østkysten og tilbake, en tur på ca. 20 mil. Turen ble arrangert av Arctic Wilderness Experience som eies og drives av engelskmannen Robin Buzza, kanskje best kjent som forfatter av boken “Hvit villmark”. På en høyde ved munningen av Bolterdalen, like ved Gruve 7, holder han til med ca. 30 grønlandshunder og for tiden to guider (dansken Jens og italieneren Stefano som begge snakker godt norsk).
Longyearbyen hadde forandret seg mye siden jeg var her i 1978. Dengang var alt drevet av gruveselskapet, mens man nå har både universitetsstudier og en blomstrende turistnæring. Hele den bydelen som nå er “sentrum” er bygget opp siden dengang. På vei fra flyplassen i AWE’s gamle Landrover så vi både snadd (ringsel) på isen og reinsdyr lenger opp i Adventdalen. På snøskooteren fra Landroveren og opp til Robin’s “gård” begynte jeg allerede å tenke at dette ble nok ikke siste tur til Svalbard. Temperaturen var ca. -10 grader og solen skinte (midnattsolen hadde kommet dagen før).
Vi ble innkvartert i gjestehytta og senere på dagen fikk vi se lysbilder fra Svalbard og opplegget for turen ble gjennomgått. Vi så også hvordan en storkobbe ble skåret og saget opp til hundemat; hjemme i hundegården fikk hundene vanlig tørrfor, men på tur fikk de en halvkilo selspekk og en tørrfisk hver dag. Jens hadde med egne spekkvotter på turen, for håndtering av spekk var noe griseri.
Neste morgen var vi først en tur i byen for å benytte taxfreekvoten vår, og så var det pakking av sleden. Det var ikke lite som skulle være med av hundemat, menneskemat, telt, soveposer, reinskinn, kokesaker, flybensin til primusene, og hundre andre ting. Nansensleden ble litt høy og ustø, men den ville jo bli litt lavere etter som dagene gikk. Så var det innspenning av hundene. Vi skulle ha med elleve hunder i nome-forspenning. Jens og Stefano spente inn hundene denne første gangen, mens vi tre turister ble bedt om å ta på sekk og ski og stå klare til avgang på en slette bak huset. Vi kunne ikke selve starten, men plutselig kom Stefano løpende og kastet seg til side mens spannet raste forbi utfor en liten bakke. Samtidig svingte de slik at sleden hvelvet, og vi måtte hjelpe til med å rette opp sleden som veide anslagsvis 300 kilo. Vi var igjen klare til start og hadde kjørt omtrent 10 meter da lederhunden, en tispe ved navn Rim, gikk bakover i spannet for å slåss. Etter å ha stoppet slagsmålet og latt noen hunder bytte plass, fikk vi høre at “Rim hater alle, og alle hater Rim”. Dette så ut til å bli en hyggelig tur.
Vi var nå klare for avgang for tredje gang, og denne gangen gikk det bra. Vi satte kjettinger på meiene i bakken ned fra “gården”, krysset veien til Gruve 7, og la i vei oppover Adventdalen. Det var festet to strikkliner foran på sleden som Jens og Frank Børre benyttet. De to kunne betjene bremsen med størst tyngde, og Jens måtte naturlig nok være foran for å “kontrollere” hundene. Per og jeg var lettvektere og hadde kjøretau festet bak på sleden. Vi gikk i et passelig tur-tempo, men fikk ikke ubetydelig hjelp fra hundene, det merket vi straks hvis vi prøvde å gå med helt slakt tau.
Adventdalen er en motorvei for snøskootere; rett som det var møtte vi eller ble passert av skootere som holdet en fart på mellom 70 og 100 km/t. Heldigvis er dalen så bred at de kunne kjøre i god avstand fra hundene. Etter å ha gått vel en mil oppover dalen tok vi en drikkepause. Jens gikk fram for å snakke litt med Rim, og det oppsto litt uro blant hundene bak. Jens fant det nødvendig å irettesette Suli ved å bite ham litt i øret. Dette var den vanlige straffemetoden når en hund var ulydig. Denne gangen var Jens uforsiktig slik at Suli gav ham et hugg i ansiktet. Han fikk et en centimeter langt kutt rett under øyet, og vi forsto med en gang at det måtte sys. Etter få minutter dukket det opp skootere som kunne hjelpe, og etter å ha satte oss i gang med leirslagning ble han kjørt til Longyearbyens sykestue.
Leirslagning var en aktivitet som vanligvis tok halvannen time. Spannet ble kjørt opp i en slak motbakke og sikret med halvmeterlange jernspyd i snøen. Så var det nedgraving av ski; en lang kjetting med plass til de fleste hundene ble strukket ut fra sleden og sikret med en ski i enden. I tillegg ble fire ski med enkelt-kjettinger gravet ned rundt teltene slik at hele leiren ble omgitt av hunder. Vi brukte ingen annen form for isbjørnvarsling. Den lange kjettingen ble om mulig plassert på vindsiden av leiren for at en bjørn som ikke kunne lukte oss skulle møte en tett rekke med hunder. Skigraving var en slitsom jobb; vi måtte bruke en tung jernspade i den hardpakkede snøen, og hver ski måtte graves ca. 40 cm ned i hele sin lengde. Etter å ha lagt kjettingen rundt midten av skien, ble graven fylt med snø som ble trampet hard. Så ble teltene satt opp, og mens noen fyrte opp jobbet andre av oss med å ta av seler, lenke hundene og gi dem mat. Graving av ren og hard (isete) snø til vannsmelting måtte også gjøres. Vi var to mann i hvert telt, og byttet på med kjøkkentjeneste annenhver dag.
Denne første kvelden var været strålende, og solen varmet der vi satt på solsiden av sleden. I skyggen var det imidlertid -15 grader, og vi trakk inn i teltet da solen gikk ned bak det etter hvert så kjente Operafjellet. Ut på kvelden kom Jens tilbake med to sting under øyet.
Neste dag var det overskyet med litt vind, men likevel ganske behagelig. Leiren ble revet og vi fortsatte oppover Adventdalen, gjennom Eskerdalen og ned i Sassendalen. Skootertrafikken var stor, og vi traff noen franskmenn som stabbet seg frem til fots med tunge pulker. Vi gikk så ca. 10 km innover denne dalen som var omtrent 5 km bred, og helt flat. Rim var ikke flink til å holde kursen, men trakk stadig mot venstre hvor det gikk fire-fem pulktrekkere med flere hundre meters mellomrom. Været frisknet til og det var ganske surt, siste dag med kun én lang underbukse.
Tordag gikk turen videre opp Sassen og sørøstover gjennom Fulmardalen og over enden av Marmorbreen. Vi kom nå inn i en trang, snørik og stille dal før vi nærmet oss Elfenbensbreen. I morenen hadde Jens sett store bjørnespor på forrige tur, og han tok fram Carl Gustav og gikk fram for å speide ut den beste ruten gjennom morenen. At Jens gikk frem foran hundene var ingen spøk. Frank Børre satt på bremsen mens jeg sto over de bakerste hundene og truet med skistaven for å få dem til å ligge. Jeg rusket dem i øret og slo på trekklinene for å holde dem i ro. Mamo og Spot var to halvannet år gamle brødre som kunne trekke sleden i gang alene hvis de ikke ble stagget. Per var samtidig framme hos Rim for å holde henne i ro. Hundene kunne enten ligge/sitte stille med trusler om straff hengende over seg, eller de kunne trekke med full kraft. “Gå rolig” var et ukjent begrep. Når Jens ropte at vi kunne komme etter bar det fremover med full trekkraft, Frank Børre bremset så godt han kunne der vi skled fram over skarpe steiner på avblåste morenerygger. Etter en stund måtte vi ned en lang bratt skråning ned på Elfenbensbreen. Kjettinger ble satt på, og med både Jens og Frank Børre stående på bremsen bar det utfor. Det gikk rimelig bra, men vi unngikk ikke et sledevelt nederst i bakken. Videre over breen og gjennom en grei morene til Agardh-dalen. Her slo vi leir og nøt synet av fjell og daler, denne og neste dag var de eneste vi ikke så andre mennesker. Vi kunne så vidt skimte klippene ved Agardh-hytta ca. 15 km unna.
Fredag gikk turen i vind og solskinn utover mot Agardh-hytta, og videre nordover langs kysten et stykke inne på land. Vi kunne nå se over til Edgeøya ca. 6 mil unna, og Barentsøya oppe i nordøst. Storfjorden hadde åpen råk noen kilometer ute, så nå var vi virkelig i isbjørnland. Vi kom oss ned på isen og fant en leirplass på en snøfonn inn mot en kystklippe. Kjøring på isen var ikke lett; den var brukket opp, slik at sleden (som fortsatt var ganske høy) lett kunne velte, og bremsen virket ikke på hard is. At Rim som vanlig var litt vanskelig å styre kom i tillegg. Om kvelden forsto jeg at nå var det alvor; Jens tok på seg vindbuksa og bandt luen under haken før han krøp ned i soveposen.
Tidlig neste morgen lå jeg i halvsøvne og lyttet til vinden som rusket i teltet. Klokken syv hørte vi et skapt bjeff og vi visste at bjørnen var der. I løpet av fem sekunder var vi ute av posene, jeg åpnet snurpeåpningen og Jens stormet ut med knallskudd og signalpistol. Jeg stakk hodet ut og så bjørnen stå og rugge på sleden med forlabbene (5-6 meter borte), men så måtte jeg finne frem flere knallskudd og lade pistolen for Jens. Nå var også de to andre kommet ut av teltet og Frank Børre hadde det kaldt i fiberpelsen sin i -10 grader og sur vind. Bjørnen trakk seg unna og la seg bak en lav isrygg 40-50 meter borte. Der lå den og lurte på oss, og vi rigget oss til med en levegg for en vakt, og tenkte på å lage frokost. Hundene tok det hele forholdsvis rolig, men reagerte forskjellig; noen var aggressive, andre var redde, og noen gadd ikke engang å reise seg opp. Ikke før hadde vi begynt å slappe litt av kom bjørnen på nytt. Det var tydelig at den ikke var redd for noen verdens ting, og kom på nytt helt fram til sleden hvor selspekket var pakket i esker. Knallskudd, lysglimt og rifleskudd var til ingen nytte. Snart luktet den imidlertid nysgjerrig på et knallskudd som lå og ulmet på bakken, og når dette eksploderte rett i fjeset fikk den fart på seg. Jens og Frank Børre fulgte etter med rop, skudd og slo på middagskjelen vår med en spade. Den la seg nå på et iskoss ca. 100 m unna, og vi fant det best å pakke sammen og dra. Været var ikke det beste, så vi dro tilbake til Agardh-hytta den veien vi kom dagen før. Her var vi innom to svalbardianere på hyttetur før vi krysset dalen, dro opp Passbreen og ned mot Kjellstrømdalen. Her slo vi leir etter en lang dag i ruskevær. Om natten var Jens ute og bygget levegger mot noen kraftige fallvinder fra breen.
Søndag var det snøvær og vi tok den planlagte hviledagen. Mandag gikk turen i medvind og motlys nedover Kjellstrømdalen. Føret var litt tungt p.g.a. løssnø, men stemningen var på topp der vi gled frem med sollys på fjell, breer, pingoer og reinsdyr. Etter en stund kunne vi skimte Sveagruva et par mil unna, men vi skulle ikke den veien. Vi dro oppover Lundstrømdalen hvor vi så mye rein, og mye kull i fjellet. Vi slo leir, og følte at vi var midt i villmarka. Under middagen kom det imidlertid to store bulldosere fra gruveselskapet dundrende på vei til Svea med utstyr. Det klarnet opp, og vi så fram til en godværsperiode.
Tirdag gikk vi ikke langt, men fikk brukt kreftene likevel. Vi gikk opp Bergmesterbreen ved det flotte Aasgaardfjellet, over et pass 750 m.o.h. og ned på Drønbreen. Her var det silkeføre, strålende sol og vindstille, og vi tok en pause før vi fortsatte oppover breen til en teltplass i 700 meters høyde. Når solen gikk bak fjellet falt temperaturen under -20 grader, og vi lå i teltet og lyttet til en total stillhet som man opplever så alt for sjeldent.
Onsdag gikk vi over et pass og hadde en flott utforkjøring nedover Kokbreen. Etter et sledevelt på et kronglete sted i morenen fortsatte vi nedover Reindalen og tok til høyre oppover Tverrdalen. Nå var vi inne på skooterløypa mellom Longyearbreen og Svea, og det var en del trafikk. Siste leir oppe i Tverrdalen.
Tordag gikk turen opp til Bolterskaret og ned Bolterdalen til utgangspunktet. Vi tok farvel med hundene som hadde slitt for oss i så mange dager, lesset av sleden, og ryddet opp. Så var det badstu i byen med påfølgende middag. Det hadde vært lite med vask på turen, og det smakte godt med noe annet enn gryterett. Det var langt over midnatt da vi for siste gang dro opp til hytta i Bolterdalen.
Fredag dro Per og Frank Børre hjem mens jeg dro på skootertur med guide til Von Post breen med interessante avstikkere til Fredheim, Nøisdalen, De Geerdalen og over breer bak Operafjellet. Det gikk fort, og det var gøy, men som naturopplevelse kunne det ikke måle seg mot en reise med polarhunder.
|
